Er funksjonalitet overvurdert?
Hver gang en ny teknisk dings introduseres på markedet, blir vi tutet ørene fulle av alle de tingene den skal kunne gjøre. Dette har vært praksis så lenge jeg kan huske, og ser ikke ut til å avta nevneverdig. Det er imidlertid et ganske stort sprang fra hva produsenten sier at deres nye vidunderdings kan gjøre og hva alminnelige brukere kan klare å få til, og en funksjon er verdiløs dersom man ikke klarer å ta den i bruk.
For noen år siden kjøpte jeg meg en Walkman-telefon fra Sony Ericsson, fordi jeg håpet at jeg på den måten kunne slippe å gå med både en mobil og en iPod i lommen. Jeg kunne egentlig ha spart meg bryderiet. Å spille musikk fungerte i og for seg greit, men å få musikken min over på telefonen var et sant mareritt. Jeg fikk det til å fungere til slutt, men tanken på å gå gjennom samme maset hver gang jeg hadde kjøpt nye sanger gjorde at jeg fort skrinla hele prosjektet.
Og der er vi ved kjernen av problemet. Teknologiprodusenter bruker fryktelig mye tid og krefter på å tenke ut ny funksjonalitet, og alt for lite på å gjøre den tilgjengelig og brukervennlig for stakkarene som kjøper produktene deres. De glemmer helt at hvis brukeren ikke får en funksjon til å fungere på første forsøk, vil han som oftest la den være for all framtid. Derfor må man prioritere bedre funksjonalitet – ikke mer funksjonalitet. Det er viktigere at telefonen min har gode og gjennomarbeidete standardfunksjoner enn at den har nye og fancy funksjoner som jeg ikke får til å virke likevel. Skal man på død og liv legge til noe nytt, må det tilføre vesentlig verdi for brukeren, uten å påføre ham ekstraarbeid og hodebry. Der har mange teknologiprodusenter langt igjen.